Nær døden

I kveld har vi vært ute på tur i mørket med alle hundene. Det har kommet en hel del snø her i Trøndelag i det siste. Den aller eldste og de to yngste sprang løse som vanlig og plutselig ble det los på den minste pia. Vi skrudde på hodelyktene våre og fikk se Enya i tett konversasjon med en stor elg i en skråning med dyp snø. Elgen bykset mot Enya og kunne lett ha slått henne under seg om den hadde villet. Med hjertet helt i tungespissen prøvde vi å rope inn hundene, Tam kom til slutt og Nova var det greit å få kontroll over. Jeg måtte bare vente på at Enya skulle ta til fornuft og komme tilbake. Nå har vi kanskje lært - ikke slippe hundene (som vi ikke har kontroll over, dvs Enya...) når det er dyp snø og det er stor sjanse for elg i umiddelbar nærhet.

Før dette hadde vi trent hals og avstandsdirigering inne. Halsingen sitter fryktelig langt inne og på slutten av økta hadde jeg bare fått fram knurr/pip. Jeg regner med at det løser seg i løpet av et par økter. Det jeg har gjort er å holde fram en godbit og vente på at frustrasjonen skal ta over og hun kommer med lyd av noe slag. Avstandsdirigeringen var så som så. Fokuset var på sitt, og når jeg kom på lang avstand dro hun rumpa framover. Jeg får bare holde meg på nært hold en stund framover så hun får innprinta at rumpa skal være i ro.