Opptur

Å bite tennene sammen (BTS) er i noen perioder en stor del av hundetrening. Etter kvelden i ridehallen ble det en tur på en opplyst parkeringsplass i bitende kulde. Og ja det VAR kaldt - hundene trippet på tå! Trenerne holdt seg i varmen med heftig lek og gode resultater. Med nye leker i lomma hadde motivasjonen steget mange hakk allerede før trening (det er ikke mye som skal til!). På planen stod fri ved fot, ruta og apportering.

Fri ved fot:Med fri ved foten langt oppe i halsen måtte jeg BTS. Enya virket som hun var seg selv igjen, heltent på leken. Pjuh, mor kunne puste rolig ut, og fikk til en meget bra økt. Jeg kunne gå flere skritt i vanlig og sakte tempo. Enya kokte nesten, og bet meg i låret ved et par anledninger... Jeg var bare glad for å ha tilbake iveren, og var veldig fornøyd med både hunden og meg selv. Jeg får være obs på bitingen framover.

Fri ved fot:Ruta er en vanskelig greie. Med lite erfaring på området er det vanskelig å holde seg til en måte å gjøre dette på, for man vet ikke helt hva som er mest effektivt. Håkon og jeg har diskutert det en hel del, og vi har vel begge kommet fram til å kombinere litt. Det som er vanskelig med ruta er at man har to litt motstridende sider ved seg (særlig om man prøver å trene på begge deler samtidig...) – nemlig fart og presisjon. De har en tendens til å gå på bekostning av hverandre. Fokuset i dag ble farten. Jeg la musematta bak ruta og sendte henne avgårde. I begynnelsen var hun opptatt av kjeglene, så vi flyttet dem et godt stykke fra hverandre. Etterhvert kunne vi sette dem tilbake. Jeg la bort klikkeren og kastet ballen over hodet på henne for å slippe dårlig timing (vanskelig nok å ha god timing på en av delene!). Når hun nærmet seg matta heiv jeg ballen som best jeg kunne. Det er ikke mange repetisjoner som skal til for å få en sinnsyk fart. Bror Tam er helt rå, han begynner å likne en rakett. Med dette blir det max fart – null presisjon. Det eneste er at de springer gjennom ruta (ikke på utsiden).

Fokus framover er jeg ikke helt sikker på. Hadde jo vært veldig enkelt om man kunne fått til en bråstopp på kommando på vei bort fra fører. Da har man jo det vanskeligste momentet i boks. Utfordringen blir å få fram dette frivillig, men den type utfordringer liker vi.

Apportering: Den aller største oppturen kom med apporteringen. Vi har faktisk hel øvelse. Enya setter seg i utg.stilling på kommando, venter mens jeg kaster apporten, apporterer på kommando, slipper på kommando, sitter og venter til jeg klikker. Helt knall!

Jeg startet med å hive ut apporten mens jeg holdt henne i halsbåndet. Borderpysa synes det er forferdelig å bli holdt fast. Farten blir dårlig og hun ser ut som hun har blitt slått. Vi skiftet taktikk. Håkon stod og passet på apporten når jeg kastet. Reiste hun seg når apporten landet, plukket Håkon den opp og vi startet på nytt. Med en hel del doggie-zen trening på rullebladet var det ikke mange repetisjonene som skulle til før jeg hadde Enya sittende og vente mens jeg kastet og hun reagerte fint på kommando. Jeg er veldig spent på å starte dette tidlig i økta, i og med at jeg hadde såpass bra resultat selv på slutten av en lang økt denne kvelden! Jeg ser for meg ”runderings-reaksjon” på ”apport” framover...

I kveld blir det en tur på fellestrening igjen, jeg er spent på å kjøre apportering tidlig i treningen. Målet blir å starte hver økt framover med en – to repetisjoner med apportering, for å få max intensitet, samt generalisere det på alle mulige plasser.

Jeg har vært dårlig med dagens gjenstand i det siste. Jeg finne fram et arsenal av ting og tang for å ta igjen det tapte.